Tanker i tiden

Jeg får ikke med meg dødsannonsene i Fævennen lenger. Har rett og slett sagt opp avisen i protest mot dens uthengning av folk. Dessuten minner avisen meg mest om en gratisavis. Det kan jo gå både tjue og tretti sider før du kommer til et fornuftig ord.

 Men oppunder jul for ganske få år siden satt jeg og bladde gjennom avisen og kom til dødsannonsene. Og stoppet opp. Full stopp, med øyne som konsentrert stirret på de få ordene i dødsannonsen. Ei ung jente var død. Bare rundt tjue år. Fornavnet var ukjent, men det var noe kjent med ett av navnene under. Kunne det være søstera til Arne? Hun som han hadde hatt med seg avisoppslag om? Hun som var så god på ski? Et slikt dødsbudskap like oppunder jul gjorde sterkt inntrykk. Jeg vurderte lenge på om jeg skulle ta kontakt, men unnlot det. Redd for å trenge meg på. Og tenk hvis det ikke var den familien som så meningsløst hadde fått besøk av døden like oppunder jul..?

Jeg traff Arne noen måneder senere. Jeg kjørende, han joggende. Først ble det noen innledende runder. Om trening og om lærerjobben. Og så det store spørsmålet. Var det søstera hans som rett før jul ikke hadde fått lov til å leve lenger? Det var det. Og nå skjedde det noe merkelig. Ordene fra Arne kom så tett. Som om det hadde skjedd i går. Så velformulerende. Så gjennomtenkte. Det var som å sette fyr på et lett antennelig bål. Eller kanskje heller å stikke hull på en vond verkebyll. Akkurat da skjønte jeg hvor viktig det er å være en god lytter. Kun korte kommentarer og små spørsmål var det plass til fra min side nå.

Det hadde begynt med en klump som ikke skulle være der. Det viste seg å være en sjelden og aggressiv krefttype. Hun hadde prøvd å leve som normalt mellom sykehusoppholdene. Begynt å studere på HiA. Opplevd oppturer, som igjen ble avløst av fortvilende nedturer. Jeg skjønte at her var en bror, og en familie, som hadde opplevd ufattelig tunge tider. Historien hoppet av og til noen uker fram, mens den andre ganger ble mer detaljert. Det siste døgnet hun levde ble nærmest fortalt time for time. Om medisiner som Arne måtte kjøre til byen for å hente siste dagen hun levde. Om døden som kom mens hun var på badet sammen med foreldrene. Historia satte seg som et tungt lodd i magen min. Jeg hadde fått tatt del i den og det gjorde vondt. Det kan jeg leve med. Men jeg tror jeg hjalp Arne litt den gangen. En bitteliten del av den smerten han gikk og bar på ble overført til meg. Bibelen sier noe om det. Om å bære hverandres byrder.